1976: Første gruppe på behandlingsreise

I 2026 er det 50 år siden den første gruppen revmatikere reiste på behandlingsreise til utlandet. Turen gikk til Igalo i daværende Jugoslavia, og man bodde og fikk behandling i det som i dag gjerne omtales som "gamle-instituttet" eller "fase 1" (bildet).

I Norge ble behandlingsreiser først etablert som en prøve-ordning i Igalo for tre år, for å styrke behandlingstilbudet​. Forslaget om behandlingsreiser ble den gang blant annet begrunnet med manglende sykehuskapasitet i Norge.

Sverige hadde hatt statlig finansierte behandlingsreiser fra 1969. I Norge hadde flere med kroniske sykdommer reist på behandlingsreiser i egen regi, og i 1974 blei det reist spørsmål i Stortinget om også norsk helsevesen kunne tilby slike behandlingsreiser. Svaret fra sosialminister Halvorsen var positivt, og det ble nedsett en arbeidsgruppe. Den skulle ved selvsyn vurdere aktuelle reisemål. Sosialministeren ville selv lede arbeidsgruppen.

To hovedkriterier ble lagt til grunn for vurderinga; faglig standard og samarbeid med andre helsetjenester. Valget falt på instituttet i Igalo («Institut Dr Simo MiloSevic"), Montenegro i Jugoslavia. Området her har lange spa-tradisjoner, kanskje helt tilbake til romertida, knyttet til kombinasjonen av helsebringende klima, sjøbad, gytjebad (innsmøring med mudder fra sjøbunnen) og mineralvann.

Kilde: "Kristian Hagestad: "Behandlingstilbod for norske revmatikarar ved Adriaterhavet" fra boka "Jugoland"


Arbeiderbladet (nå Dagsavisen) hadde onsdag 28. januar 1976 en artikkel om den første gruppen som reiste:

"123 revmatikere fra forskjellige kanter av Norge innleder torsdag en serie av behandlingsreiser til Jugoslavia. Reise, opphold, behandling - alt dekkes som om det var behandling av en norsk institusjon. Med på dette første tre-ukers oppholdet blir sosialminister Ruth Ryste, hennes forgjenger Tor Halvorsen og statssekretær Kjell Knudsen, samt 13 andre innbudte.

Det var 7. juni i fjor at et enstemmig Storting godtok å sidestille slike behandlingsreiser for pasienter med revmatiske lidelser eller med den utbredte hudsykdommen psoriasis. Det ble den gang stilt spørsmål om kostnadene ved slike reiser og det ble slått fast slik behandling i Jugoslavia ville falle rimeligere enn i Norge.

Den første gruppa på 123 pasienter skal til det berømte behandlingsstedet Igalo ved Adriaterhavskysten, ikke langt unna Dubrovnik. En norsk sosionom er alt på plass der, og med på det første flyet følger det tre sykepleiere som blir igjen for å arbeide videre når det chartrede flyet går tilbake etter tre uker.

Mama Karasjok i Igalo, 1976

I den første pasientgruppa er blant andre 83-årige "Mama Karasjok" — kjent for sin innsats for jugoslaviske partisaner i Norge under siste krig. Hun er vel kjent i Jugoslavia, to ganger har hun vært Titos gjest.I det hele tatt nyter Norge og nordmenn stadig stor anseelse i Jugoslavia. Blant personalet på behandlingssenteret vil nordmennene møte flere jugoslavere som var i Norge under krigen.

Selve sentret Igalo ble opprettet i 1949. Siden har over 200 000 pasienter besøkt det. Sentret regnes for å ligge på et meget høyt medisinsk plan.

Trygdekontorene har søknadsskjema for slike behandlingsreiser. Det kreves verken spesielle vaksiner eller visum, og det er tolk på stedet."


Sosionomen Aksel Bikset, som var med de første gruppene og som til daglig var sosialsjef i Fauske, uttalte til Arbeiderbladet 23. februar 1976 blant annet:

Aksel Bikset

- Personlig var jeg på forhånd litt skeptisk til hele den behandlingsavtalen Norge inngikk med Jugoslavia. Jeg vet vi har for få behandlingsplasser for revmatikere hjemme i Norge,

- Jeg var redd for en slags sykehusimperialisme ved at vi dro til utlandet etter plasser og betaler langt mindre for dem enn hjemme. Jeg har ikke den oppfatningen nå - jeg tror dette er et samarbeid til felles beste.

- Framfor alt er det et seriøst behandlingsopplegg og ingen ferietur. Det har pasientene selv registrert - noen dager har behandlingen vært så intens at de har vært for slitne til å delta på utflukter vi har arrangert, sier Bikset.

Kilde: Arbeiderbladet 1976